Laksefiske inkludert atlantisk laks, sjøørret og arktisk røye i elver og bekker har hatt en rekke betydelige sosiale, kulturelle og økonomiske verdier for nordmenn, spesielt kystsamfunn, i tusenvis av år (se figur 1). Å beskytte laksebestander, inkludert sjøørretbestander, har lenge vært et viktig politisk mål i Norge – og det er også norsk lov. Norge forvalter offisielt anadromous arter med mål om både å bevare bestandene og produsere et høstbart overskudd [Salmonid and freshwater fishing law (Anon, 1995)]. Tidligere var dette overskuddet ment for innhøsting av kommersielle, livsopphold og fritidsfiskeri. De siste årene har imidlertid kommersielle fangster av laksefanger i sjøen gradvis gått ned på grunn av drivnettforbudet i 1989, erstattet av fritids-, håndverks- og livsoppholdsfiske (Baklien og Steinset, 2012). Fritidsfiske langs kysten (også i fjorder) er gratis, mens fiskekort er nødvendig for fiske i elver. Det er eierne av elvebreddene som kontrollerer retten til å fiske i norske elver og for noen, som selger fiskekort og tjenester knyttet til fisketurisme, gir en viktig inntektskilde. Regjeringens politikk har tidligere oppmuntret til å kommemodifisering av både fiske- og jaktrettigheter som grunneiere har som et middel til å holde distriktene økonomisk levedyktige (Stensland, 2013). De siste tiårene har stadig strengere regler blitt innført etter hvert som laksebestandene har blitt mer skjøre. I dag i de fleste vassdrag er det strenge regler om posegrense, det vil si hvor mange fisk som kan holdes per dag og/eller per sesong for hver elv eller vassdrag.
Systemtjenester for økosystem
Denne artikkelen søker å øke informasjonen om sjøørreten ved å utforske økosystemtjenestene de leverer til det norske samfunnet. Økosystemtjenester er mange og flerdimensjonale. Millennium Ecosystem Assessment (Millennium Economic Assessment [MEA], 2003) deler disse inn i fire generelle kategorier, nemlig: (a) klargjøring av økosystemtjenester (som mat, vann, fiber, drivstoff og andre råvarer og energikilder); (b) kulturelle økosystemtjenester (åndelige, estetiske, rekreasjons- og utdanningsfordeler, turisme); (c) regulatoriske økosystemtjenester (regulering av klima, vann og naturlige sykluser, biologisk pumpe); og til slutt (d) støtte økosystemtjenester (opprettholde tjenester som ernæring sykling, primærproduksjon (Millennium Economic Assessment [MEA], 2003). Generelt sett kan de fire kategoriene av tjenester slås sammen til to: (i) grunnleggende tjenester, inkludert støtte- og regulatoriske tjenester som opprettholder økosystemfunksjon og robusthet, og (ii) etterspørselsavledede tjenester, inkludert kulturelle og klargjørende tjenester som er avledet fra menneskelige verdier (Holmlund og Hammer, 1999; TEEB Foundations, 2010). Sammen bidrar disse økosystemtjenestene med «de grunnleggende materielle behovene for et godt liv, frihet og valg, helse, gode sosiale relasjoner og personlig sikkerhet» som er nødvendige for menneskers velvære (Millennium Economic Assessment [MEA], 2003).
Økosystemtjenester og fritidsfiske
Denne artikkelen fokuserer først og fremst på de behovsdrevne kulturelle økosystemtjenestene som sjøørret tilbyr i forbindelse med fritidsfiske. Fritidsfiske har en økonomisk dimensjon knyttet til turisme, men som fritidsaktivitet bidrar det til de mer immaterielle aspektene ved menneskers velvære. Menneskelig velvære er av anerkjent betydning, men det er også ekstremt bredt og vanskelig å feste ned. Vanskeligheten med å gripe fatt i begrepet «velvære» er klart fra både MEAs og det norske forsøket på å verdsette norske økosystemtjenester (Norges Offentlige Utredninger [NOU], 2013). MEA Framework anerkjenner fem viktige komponenter i menneskers velvære: det nødvendige materialet for et godt liv, helse, gode sosiale relasjoner, sikkerhet og frihet og valg (Millennium Economic Assessment [MEA], 2003). Den identifiserer også syv «Kulturelle tjenester» (åndelig og religiøs, rekreasjons- og økoturisme, estetisk, inspirerende, pedagogisk, følelse av sted, kulturarv) som sammen med andre tjenester bidrar til menneskets velvære for individet og samfunnet (definisjon fra Millennium Economic Assessment [MEA], 2005; Raymond et al., 2009). De må uunngåelig defineres på svært kontekstuelle og situasjonsmessige måter. Økosystemtjenester er derfor et svært normativt konsept (det vil si verdibelastede), også kalt et «interessentdrevet» konsept (Millennium Economic Assessment [MEA], 2003; Jax et al., 2013). Slike kulturelle tjenester er spesielt vanskelig å definere, operasjonalisere og måle. Dette understreker sammenhengen mellom vitenskap og samfunn (Liu et al., 2010).